Blogg, blogg, på veggen der...

Da var det på sabla tid med å blogge- det har jo både vært tur til Hong Kong, og det har vært julefeiring, og nå sitter jeg i en internettkafe i Manila. For et liv...=)

Kafeen er forøvrig på et kjøpesenter, av høy standard, og av en eller annen grunn så er det et band som kjører Metallica covers på full guffe i nabolokale så det dirrer i veggene- aldri godt å vite hva som venter rundt neste hjørne i denne delen av verden altså. Her i Manila har jeg sålangt tilbragt to netter og to dager, med besøk i slummen og gudstjeneste og minikonsert, vært på Spa, og er blitt fascinert og betatt av det fargesterke landet. Men får spare mer til neste blogg.

Nå altså Hong Kong og jula. Hong Kong var overraskende vakkert, stilfullt (i turistområdene) og deilig sted å være. Etter noen måneder i Kina så var Hong Kong rett og slett fredfullt. Havbris..deilig temperatur..deilig mat..altfor mye gøy å shoppe..altfor mye å se som jeg ikke rakk.. Og Tao Fong Shan var fantastisk flott. Innser at jeg har mange tomme adjektiver ute å går nå (hva forteller/beskriver egentlig flott om stedet?) Men poenget er altså at jeg hadde gledet meg skikkelig til å reise dit, og det ble enda bedre i virkeligheten. Så sånn er det. Også jula var slik som jul skal være, mye mat, mye godt selskap og fine gaver.

Hehe, merker jeg er litt før trøtt til å gi en innsiktsfull blogg nå, men jeg får heller slå til med bilder. Kommer sterkere tilbake, men uansett, klem til alle fra en veldig fornøyd Hanne Line i Kina, men akkurat nå på Filippinene
Ikke elg i solnedgang, men selvportrett i solnedgangen ved Tao Fong Shan, ved labyrinten.

Heeeeest! Om jeg måtte på Happy Valley Racecourse? Ja. Her fra oppvarmingen.

Sliiiik skal en veddeløpsbane se ut. Ølteltene bak meg var itte dumme døm heller.

Mitt framtidige stamsted!

En aldri så liten bildeblogg til..

Øverst fra venstre:

1. Fra VM i synkronspising

2. Favoritten min fra kollektivet, supersjenert og kjempeskjønn.

3. Fra VM i søthet

4. To gærninger jeg traff på 4680 meters høyde, et temmelig kaldt sted for brudebilde. Tror jakka hun har på seg er hans. Hurra for kjærleiken.

5. Meg igjen, denne gang fra serien: Hanne Line støtter kapitalistisk utnytting av eksotiske dyr i turistbilde-øyemed. Fra før av har vi: slange, slange, elefant, flaggermus og nå også påfugl.

En aldri så liten bildeblogg.

Øverst fra venstre.

1. Ja, mine damer og herrer. Han klatrer på skarpe kniver for turistenes skyld. Håper han får litt godt betalt.

2. En hyggelig dame som bød på lapper, for en liten lapp. Det vil si en krone.

3. En flott påfugl, arbeider foreløpig med en selvvalgt retningslinje om minst ett dyr per bildeblogg. Neida, egentlig ikke. Jeg tar bare veldig mange bilder av dyr.

4. Meg, om noen skulle lure. På vei mot toppen av trappa, med en fin fjelltopp i bakgrunnen.

5. Avskjedsgjengen min, etter en svipptur til Tibet. Neeeida, bare et "hurra for minoriteter show", et av mange innslag.

Hei og hå ut i bakkane blå!

Nå har jeg vært på tur igjen. TurER. Det virker som om det er en gjennomgående start på bloggene mine i det siste. Men så har jeg jo også stort sett vært på tur i det siste. Nemlig:

1. Shenzhen
2. Lijang/Dali
3. Chengdu

Og nei, jeg var innom Kunming mellom hvert sted, og nei, de ligger ikke i nærheten av hverandre. Så da er det bare å være imponert!

I dag har jeg hatt første arbeidsdag i Kunming på en stund, og litt trøtt, så denne gang skal jeg nok klare å ikke skrive for mye.

Men altså:

Shenzhen:
Der spiste jeg hot pot for første gang, litt som fondue-prinsippet, bare med kokende spicy vann. Festmåltidet startet med grisehud. Kan ikke si det smakte, tygget som en helt, men til min store glede ble det slengt andre ting i den kokende gryta som stod midt på bordet etter hvert. For eksempel hvite gulerøtter.
Det jeg eeegentlig skulle gjøre der var å treffe noen minoritetsungdommer som jobbet på fabrikk. Shenzhen er et produseringsmekka i Kina, bare et par timers kjøring fra Hong Kong. Fabrikken vi besøkte hadde 29000 ansatte, 5000 administrielle, og var bare en av mange i millionbyen. De landsens ungdommene vi besøkte hadde 4,5 kroner i timen i lønn, måltider i store kantiner, sov i sovesaler på ti, men egentlig var det mye hyggeligere der enn jeg hadde forventet. Litt som en veldig rar og stor skole. Ikke at jeg gjerne begynner der med det første, men skulle heller jobbet der enn i mange av de andre kinesiske jobbene jeg har sett eksempler på. Heller rullebånd-produsering enn stå å glane foran en bygning hele dagen, for eksempel. Jeg hadde blitt gal av kjedsomhet.
Apropos glaning, i går kveld fant jeg ut av jeg likesågodt kunne sitte på flyet og være blant de siste som gikk ut. Ingen vits å stresse, en må vente på bagasjen likevel, som man sier. Jeg gjør ikke det igjen, for å si det sånn. 2 av tre glante så øya nesten trilla ut når de gikk forbi. Hvis jeg hadde forsvunnet den dagen så var det mange som kunne gitt mitt signalement, for å se det på den positive siden.

Lijang og Dali er noen av Kinas mest populære turiststeder, særlig førstnevnte er stappa full av kinesere. Men det er ikke rart, for særlig Lijang har en stoooor gammel bydel i fantastisk fjellnatur (ligger på 2400 meters høyde), lanterner, kanaler og arkitektur som ...ja. Helt fantastisk. Der var jeg med en norsk studieturgruppe, mye morsomme folk, som kultursenteret jeg jobber på har arrengert turen for. Jeg var med for å lære om kulturturisme avdelingen deres, kanskje kunne skrive noe, og som representant. Jada, jeg gjør mye rart for tiden.
Høydepunktet, bokstavelig talt, var en gondolbanetur opp til 4600-og noe meter. Hvor vi klatret oss ut fra endestasjon-kaféen, og ut i en iskald vakker utsikt og videre oppover trappene til 4680 meter utsiktpunkt mens hjertet banket, lungene føltes små og prikkene danset foran øya.
Fantastisk var det uansett.

Så var det bare Chengdu igjen da. Der var jeg på en herlig privat spesialskole for funksjonshemmede og en verna bedrift/gårdsbrukkollektiv, steder som varmet hjerterota mer enn mye lignende jeg har sett i Norge. Men dessverre et sjeldent tilfelle her.
Tok endel fine bilder, må sies.
Også, på fritida, bør sies, så var jeg på pandapark (forskningsenter)! Hvor jeg så mange pandababyer!!!! Bare et par meter unna bak en glassvegg. Det var ikke lov til å ta bilder, bare av de voksne utendørs, så jeg må bevare synet i minnet. Det var virkelig noe av det søteste jeg noen gang har sett...De voksne var skjønne de og da, selvfølgelig.
I tillegg ble det en tur på Pizza hut og Starbucks, herrrrlig. Store barn, store gleder sier jeg!

Litt ut på tur bilder

Blæ, blogger er ikke helt bildeplasseringstoppen, men uansett. Her har man altså et bilde av Betty øverst til venstre, hun var vennlig nok til å la meg låne toalettet hennes. Deretter en flott kar som jeg har gitt navnet Hattemannen, siden han måtte inn og hente hatten for bildets skyld. Så et bilde av meg, for det hører jo med. Også muldyret/muleeselet, som var med i gjengen av stødige fraktedyr opp fjellskrenten. Og sist men ikke minst, et litt annet framkomstmiddel, som jeg ikke hadde trodd kunne klare seg på samme sti som de med to og fire ben. Men der tok jeg feil. Men skummelt å se på var det.

"I aller høyeste grad levende.."

Hei og hå, nå har jeg vært på tur igjen. Og det virker som de blir mer og mer "inntrykkskraftige". Et nytt ord jeg fant på akkurat nå. Akkurat nå sitter jeg på Nordica, har myyyyeee å gjøre, men synes altså at jeg burde skrive blogg. Kan jo kalle det oppvarming? Det rare er at mandager, som egentlig er fridag, alltid blir mest travel i uka. Med jobb, trening, jobb, kinesisk-timer, og english corner (det vil si skravle med kinesere på engelsk-treff).

I dag slipper jeg unna english corner, siden alle de svenske volontørene har ferie og stukket av til Vietnam og slikt, men jeg har altså nok å gjøre likevel, og iblant blir man veldig tafatt av å ha mye å gjøre.

Uansett, til mer spennende saker, jeg har altså vært på tur, igjen. Denne gang til Sichuan, Liangshang, Xinhua. Omtrent 11 timers togtur. Det var gøy. Flott natur, godt selskap, god mat. Pluss min egen lille sengeplass i hengekøye, som var et litt kaldt men godt sted å ta pauser i iblant.

Vel fremme, etter en kald natt på hotell, var de to timers biltur, iblant på sånne veier at jeg måtte lukke øynene. Sånn type som tviholder seg fast i en fjellside, med masse hull, litt jordras her og der, og mye fantastisk utsikt uten veisperringer langs sidene. Og sjåføren, flink kar, var absolutt ikke på sightseeing. Det ble noen forbikjøringer, for å si det sånn. Det var en eller annen som sa til meg engang: husk å tenke på at sjåføren/piloten/skippern også vil komme like hel hjem til familien sin i kveld. Betryggende det, men innimellom kan man få inntrykk av at det ikke er helt på topp på listen over prioriteringene. Men altså, jeg var ikke ordentlig redd. Noen ganger føltes det bare naturlig mest naturlig å lukke øynene, mens vi svinget oss oppover i skyene.

Deretter altså en flott båttur, før jeg ble leid, eller det vil si muleeselet ble leid oppover en drøy stund mens jeg satt på, til en landsby for leprasmittede. Hvor jeg tok noen hundre bilder, og ekspertene med tolk og følge sjekket ut tilstanden på mini-biogass anleggene. Det vil si et par griser, pluss avløp, pluss en nedgravd prosessor, pluss en gassledning til kokeapparatet, pluss et utløp. Som til sammen sparer en fattig familie fra å bruke store deler av inntekt og arbeidstid på å få tak i ved. Pluss diverse store helsegevinster fra at de ikke lenger trenger å fyre innendørs til matlaging uten ordentlig utluftning.

Uansett, slik gikk no dagan, om ikke til landsbyer som ligger like utenfor allfarvei som denne, så ble det endel biogass-anlegg i fattige landsbyer, et par møter, mye spennende middager (spiste jak-hov, en biiiitteliten bit) og noen kalde kvelder noen tusen meter over havet. Skulle gjerne skrevet om alt og alle, men det tar nå sin tid, og plass.

Men i det store og hele altså en fantastisk tur, med mye absurde kontraster. Nå er jeg ikke akkurat ukjent med å møte fattigdom som gir en en knugende følelse i mellomgulvet, har en vært i Afrika så... Men det bør likevel nevnes, den absurde følelsen en får som en som er født med diamantskje i munnen (som nordmann) får i møte med folk som med mye kreativitet og utholdenhet bare overlever. Det var en drabelig setning. Men altså, den dagen jeg blir blind for det, slutter å se meg selv utenifra i slike sammenhenger, den håper jeg aldri kommer.

Haha, nå kom jeg akkurat på, dagen etter at jeg kom hjem (altså i går) dro jeg og tre til til spa-senteret ved de varme kildene, hvor vi etter et par timer nedsynket i diverse roseblad-bad og lignende kjøpte oss en helkroppsskrubb etterfulgt av olje-massasje. Snakk om å krone det hele med en skikkelig kontrast!

Det var alt for denne gang!

Ellers da?

Eller altså, jeg har vært i Pizhou nesten en uke. På evaluering. Jeg ble hverken evaluert eller evaluerte, men jeg skal altså skrive om evalueringen, og andre ting. Pizhou ligger altså fire timer med bil fra Nanjing. Så nå er jeg altså i Nanjing igjen. Om Nanjing så kan jeg altså si at det er "The ancient capital", men det er ikke mye ancient her. Har vært turist et par timer i dag, på Konfucius-tempelet. Var heller ikke så mye tempel ved Konfucius-tempelet, men et tempel som ble brukt til utstilling, og et meeeget stort nesten bilfritt område midt i sentrum med masse små butikker, sjapper og spisesteder, som prøver å smykke seg med eldre kinesisk arkitektur, dog det meste er flunkende nytt. Turistområde, seff, dog stort sett bare kinesere. For å si det sånn, jeg ble faktisk filmet av en kar. Neida, ikke på en ekkel måte. Mer sånn, se tempel, se restaurantbåt, se rikshaw, oj se der en blond utlending, ska vi se ja, der går a og tar bilder av pengetreet, bort og kjøper en brusboks...

Om Pizhou så var stedet ganske grønt, stort hotell med veldig lange ganger som minnet litt om et lukseriøst sykehus, og et eller annet lignende med veldig laaaange ganger. Også dagene der var veldig lange. Stikkord: møter, hjemmebesøk på landet, arbeidstedsbesøk, gruppeintervjuer. Høres kanskje ikke spennende ut, but you have no idea, som de sier. De som snakker engelsk stort sett.
Jeg har møtt noen utrolig flotte folk, stort sett kinesere, samt en kanadier, og en nordmann.
Nøkkelord for det hele: polio.

Men nå skal jeg gi meg for denne gang, og trekke meg tilbake til suiten min. Nei, jeg tuller ikke. Jeg har en suite på Grand hotel! Hehe, riktignok i Nanjing, ikke Oslo, men likevel, er ikke for kul til å synes at to dager i suite er gøy gøy gøy. Den dagen jeg ikke synes det, da...

Litt lurere ganske ofte

Jeg vet jo ikke helt hva han lurer på, muligens så lurer han på hvorfor jeg ser så rar ut, men uansett så synes jeg uttrykket hans på en glimrende måte illustrerer en tilstand jeg ofte er i. ( I tillegg til at han er veldig søt da.) Som med ord kan beskrives som "hæ?". Men jeg liker å si hæ altså. For da kommer man til "Åja".

Alt mellom himmel og jord

Tidligere har jeg fortalt om musikkinstrumentkjøpegata, i dag høyner jeg det med "landmålerutstyr-kvartalet". Siden det bygges nesten på hvert eneste gatehjørne så kan jeg jo se at det må være et marked for det. Men det så da ut til at alle landmålerutstyr-butikkene hadde det samme, så da kan en lure på hvor mange slike en kan trenge. En annen ting som virket litt uforståelig, er at disse butikkene antakeligvis ikke oppstod samtidig. Var det en som var først, gikk godt, også kom nestemann og kjøpte ut nabobutikken? "Hør her, jeg har lyst til å starte landmåler-butikk, slik som naboen, så er det greit om du flytter?" Eller endret naboene vareutvalget gradvis over til landmåleutstyr siden det var god butikk? Beats me.
Uansett, i dag har jeg også gått forbi en barneskobutikk (alder en til tre ca), en kreative kjærlighet-på-pinne-butikk og en veskebutikk hvor vesker ser ut som noe annet. For eksempel en delfin, ubåt m.m.. Og det på vei til jobben, et kvarters tid unna. Flott hvor mye spesialisering det blir av en by med visstnok seks millioner innbyggere. Cirka 2300-2400 av dem er utlendinger, lærte jeg i går. Men jeg gjetter at bare en tredjedel av dem er engelsktalende, bare til informasjon.
Uansett, leggetid. Stor klem sendes

Hjemme i Kunming

Da har jeg endelig landet, som mange har spurte meg om. Jeg kan ta bussen uten å bli stresset, handle på wallmart uten å bli stresset, jeg kan spørre om veien uten å bli stresset, bestille mat på restaurant uten å bli stresset, i det store og hele er jeg blitt litt storby- og kinaakklimatisert.
Jeg kan tenke meg, at når jeg om ti måneders tid kommer tilbake, vil Oslo virke lite og folketomt, og ha et sakte tempo.
Jeg har dessuten blitt mye bedre på å bevege meg i trafikken her, MEN den er helt vill altså. Ikke søren om jeg kommer til å sette meg bak et ratt her. Trikset er å krysse gata samtidig som noen av de eldre. Ikke bare har de overlevd dette lenge, det blir dessuten tatt litt mer hensyn til.

Ennå har jeg ikke vært her i to uker...Men det virker selvsagt mye lenger, noe jeg setter pris på. For hjemme i Norge går tiden som regel altfor fort, og det har jeg ikke tid til.

Av andre "nyheter" så meldte jeg meg inn på et treningssenter. Helt ok standard, til 65 kroner måneden. Heller ikke det var helt enkelt, da. Heldigvis for meg kom det inn ei som studerte finans i England, og hu tok på seg hele ansvaret for å vise meg rundt, forklare det meste og oversette timeplanen. Kunne gitt a en skikkelig klem.

Nå må jeg sette i gang og arbeide litt her, rundt meg arbeider hushjelpen vår. Inkludert i prisen. De gratisarbeidende volontørene lever godt :)

Litt bilder

1. En trenger ikke å gå ut av hotellet for å få hva man "trenger" på hotellet i Longshuan. Alt fra desinfiserende våtservietter, olje, glidemiddel, til vinneren i en uoffisiell kåring..seal nutrition capsule! Innehold:selpenis, rådyrpenis, og mye annet rart som visstnok skal ha en fantastisk virkning. Nei, jeg prøvde ikke en. Hotellet hadde forøvrig oppført timespris for rom, og det ryktes om "banke-på-døra-tilbud". Neida, det VAR et fint hotell, men nærme Burma og businessmenn på tur er visst 70 prosent griser.
2. To av de flotte folkene jeg reiser med.
3. Grisetarm. Nam? Nja. Ok.
Nede fra venstre:
1. Litt av utsikten fra vinduet. Fått noe rusk på linsa.
2. En av sjarmørene på den ene skolen som vi støtter.

Mye nytt fra Østfronten

Nå har jeg vært i byen i en uke og en dag!

Eller, jeg har sovet to netter i Longshuan da, sør i provinsen, og ikke så høyt oppe i høyden. Tror de sa 600 meter eller noe. Noe som jo er ensbetydende med vaaarme!
Noe jeg altså ikke var så veldig forberedet på, sånn pakkemessig.
Men siden det er offisielt besøk fra organisasjonen, så bør man jo uansett gå relativt pent og ganske anstendig kledd uansett. Og uansett når det er så varmt kan det faktisk hjelpe å ha på seg klær (altså ikke singlet og skjørt) mot stekende varme.

Uansett, vakkert var det, som en blanding av Edens hage og ideal-bilde av på landet i Kina. Gule rismarker inn i horisonten, med smale elver, tropiske blomster og bratte fjell som omkranset det hele.

I løpet av to netter og tre dagers-turen rakk vi (meg og tre ansatte ved MN) besøk på to skoler, landsby, og latrinebygge-prosjekt, samt en snarvisitt på helseklinikk. Noe som jo høres spennende ut, og det var det jo au, men i hovedsak meeeget lange møter med kineserne, uten pauser i sterk varme. Og lange kjøreturer på snirklete veier. Uten å bruke for mange ord, og uten å klage (det er jo for slike ting jeg ønsket å dra hit) så må jeg bare si at jeg ble sjeldent sliten.

Endelig hjemme var jeg på jazzkonsert med et norsk band, på kultursenteret jeg skal jobbe på (første arbeidsdag tirsdag),og intervjuet bandet etterpå.

"Trikset" for å holde øynene oppe var å drikke jevnt med brus. Uansett, det jeg skulle frem til, i tillegg til å fortelle om turen, var å få frem hvor utrolig deilig det da var at jeg var med gjengen på MN her i dag, (to par pluss barn, pluss besøk fra Norge) på tur til et stilig spasenter med varme kilder en times tid utenfor byen.

Det var helt fantastisk. Vi begynte i et rosa bad, stappet med roseblader, gikk videre til et melkehvitt ett, deretter til et grønt peppermynte-bad som var litt mindre kokvarmt, også kaffepause med hjemmelaget muffins. Før det ble koking i et helt klart bad.

Alt sammen var utendørs, i skog, og veldig spa-fancy. Inngangsbilletten kostet 88 (hushjelpen vår tjener 10 i timen), så det var av typen hvor ansatte står og venter med håndkle mens du dusjer.

Uansett, av andre artige ting jeg har opplevd siden sist, så har jeg:
1. Spist middag med og servert te av partisekretæren i Longshuan (han var gammel, og søt, og hyggelig) . Det var flere der også altså, som alltid. Sånn ca ti rundt et rundt bord, med sånn cirka 10 spicy retter og veldig ferske råvarer. Skal ikke skryte på at alt er godt, men meget mye godt er det, og deilig å slippe unna mine spisevaner i Norge, som de fleste vet er gørr kjedelige fordi jeg ikke har tålmodighet til å lage noe mat som tar lenger å lage enn fem minutter.
2. Spist bambuslarve og sprøstekt grisetarm! klarte å svelge en smak på hver. Rett og slett fordi at jeg slik at kan si at jeg har spist det. Smakte igrunn bare stekeolje.

Men nå gir jeg meg for denne gang. I morgen har jeg fridag, som skal benyttes til handle mat (ingen kjapp prosess) skrive sak og slappe av. Hvis jeg rekker.

Stor klem

Al you allegic?

Kanskje litt overivrig å blogge første dagen, men jeg har jo allerede masse å fortelle om!

1. Leilighet
2. Laowai= utlending
3. Nordica

Det var vel i grunnen det... Også turen ned da. Men skal ikke overdrive fortellerverdien av 36 timer på diverse flyplasser og sikkerhetskontroller. Bare at jeg, som eneste utlending på grenseovergangen ved Shenzen også "tilfeldigvis" var den eneste som fikk bagasjesjekk."Yes, study culture, yes". Heldigvis var grensevakten såpass dårlig i engelsk at spørsmålene ble begrenset til det som er enkelt å juge på.

Leiligheten var en behagelig overraskelse! Diger, med digre dype lenestoler i lær, et "reste"-bibliotek av bøker og dvd tidligere "gjeste-arbeidere" ved Nordica har satt igjen, selvfølgelig TV og DVD, og ikke minst trådløst nett.

Og akkurat passe midt i byen. Noe som gjør at det ikke akkurat er helt stille her, men det er gatebråk, ikke bargatebråk, så det går greit.

Sjette etasje, uten heis, og inngangsdøren ser ut som om man kommer inn i et bankhvelv. Kjøkkenet og badet er riktignok av type "sjarmerende", slik et turistbyrå kaller jordhytter, men ikke plagsomt mye.

Alt i alt et deilig hi å trekke seg tilbake til! ..som jeg deler med et svenskt par! En tegnserieskaper og en journalist. Eller, ifølge fasaden og det jeg ble fortalt av jobben, et "kunstnerpar". Joda, ikke så veldig langt unna sannheten i hvert fall. Men viktigst av alt, de er kjempehyggelige, og passe rolige.

Søndag skal jeg på "klubbmøte", eller altså med svensken, som jeg tror jeg hørte het Lina, og en norsk frilansjournalist som bl.a. dekket jordskjelvet for VG. Festlig. Vi burde kanskje ikke opptre i flokk da, for hvis en blir kastet ut, kan det dra med flere i dragsuget.

I dag, før jeg skravler meg bort, så har jeg utrettet følgende: hatt et møte med Marit ved MN, gått til Nordica (kunst og kultursenteret), hatt lunsj med min kinesiske sjef, og klart å handle veske og shampoo. Den største utfordringen var faktisk det siste. Eller, å spise med pinner uten å miste all verdighet, samtidig konversere med en temmelig imponerende dame var heller ikke helt, ja. Men tror jeg klarte meg.

Men altså, handlinga...De har alt her, og mere, som jeg ble fortalt før jeg dro ned. Men ingenting ser ut til å være faste priser. Og alt er et eneste strålende kaos med alt fra tatoveringsjapper side om side neglelakkforretning, på det som altså var et kjøpesenter. Det tok meg en time og et begynnende gnagsår å få tak i disse tingene. Blant annet trodde jeg at jeg endelig hadde funnet shampo, da det viste seg at de bare solgte hårfarge. I løpet av en ukes tid må jeg få kjøpt meg blant annet deo. Håper jeg slipper å mime for å finne det.

Apropos satse smalt, veien min til jobber er i største del "musikk-gata". Det vil si flere hundre meter med musikkintrumentbutikker, i hovedsak flygel og piano. Samle alt på ett sted = praktisk, joda. Kjekt om man vil prute på et flygel da.

Heldigvis stod fantastiske Marit (kontaktpersonen min på MN i Kina) klar med en pose matvarer, overlevelsesting som dopapir, brød, te. Så skal utsette all handling til jeg absolutt må, og har kommet meg over det verste kultursjokket. Og at mnge stirrer på meg, riktignok relativt diskre. Ikke rette byen å ha fylleangst i, for å si det sånn. Trikset, som diverse markeder har lært meg, er å se rett frem, hele tiden.

Oj, nå blirre lang blogg igjen..Vaffal, Nordica, chict sted altså. Galleri, konferanserom/utstillingsrom, kafé, scene, alt utført i en stil som ikke ligger etter et trendy Grünerløkkasted. Og der skal liksom jeg drive med PR. " I hope you will participate in opening some doors for us", sa sjefen min. Jeg smilte betryggende, mens jeg tenkte "åssn i all verden skal JEG gjøre dere bedre?". Enda bedre var da jeg ble introdusert for kuratoren og assistenten, ingen av dem snakket særlig engelsk, men ble presentert som veldig gode på design og web. Og jeg skulle jobbe tett med dem. Et hode høyere enn dem, men minst i rommet var nok meg, akkurat da. Jaja, jeg skal i hvert fall gjøre alt jeg kan for å gjøre nytte for meg.

Nå skal jeg gi meg. Og pakke ut. Og spare energien til "parkdag" med Nordica i morgen. Atter ørtiførten nye mennesker å hilse på som jeg ikke husker navnet på.

Men hva er det? Jo, det er bra.

Stor klem til alle

Siem Riep, Phnom Phen, Nongh Kai, Vientiane og Luang Prubang

Phhh, skulle ønske at jeg skrev blogg litt oftere, og dermed hadde i det minste bare ett land å skrive om. Mye slik føler jeg det også når det gjelder pensumlesingen og oppgave-arbeidet , som jeg har satt inn innspurten på nå. Men men, uansett;

Siem Riep; Angkor Wat...Mange jeg har snakket med syntes det var "overrated", fordi det er så mange turister o.l. Men som den historienerden jeg er så var det alt og mer enn jeg hadde ventet meg. Vi hadde jo faktisk to dager, hvor vi vandret rundt på diverse templer, seks tilsammen tror jeg. Angkor wat var det største av dem, men den største opplevelsen var jo jungeltempelet, kjent fra "Tomb raider". Et spøkelsetempel hvor gigantiske trær har vokst frem og gjennom flere av bygningene. UTrolig vakkert sted. Som prikken over I-en så delte vi tilfeldigvis tiden i tempelet der med en gruppe thai-munker på tur:) De tok bilder av oss, og vi tok bilder med/av dem. Koselig.
Flytende landsby: maaange barn som tigget, viste frem slanger, solgte bananer, husbåt/båthus-tingene var utrolig stilige, så krokodiller og fikk tatt endel stiiilige bilder, men endte alt i alt opp med en stein i magen som naget på grunnlag av å føle seg ekkelt rik.
Håndtverkssenter; litt positivt i det hele, opplæringssenter for blant annet døve kvinner. De håndtverkstingene de laget var selvfølgelig turist-ting, men men.
Diverse turer i tuk tuk; "- kan du kjøre oss til elefantstatuen?" Jada, men det var maaange flere enn en elefantstatuen i den relativt lille byen.
Massasje-tortur; seriøst skumle greier, omtrent hele kroppen min ble knekt opp og det var mye au-au, men rett skal være rett; jeg har sjeldent følt meg så digg i kroppen som etterpå. Khmer massasje is the best so far! ( Får vel innrømme at det har blitt endel massasje her nede, av varierende kvalitet.
Happy pizza: jepp, jeg innrømmer det, jeg har spist noe urtegreier på pizza som sikkert ikke hadde vært lov i Norge. MEN, til mitt forsvar trodde jeg ikke at det kom til å ha noe utslag. Og joda, sant nok, merket litt, tror jeg.

Phnom Phen; småskummel by, eneste stedet jeg har følt meg litt utrygg.
Mye gatebarn som selger bøker (noe som selvfølgelig hadde som konsekvens at jeg endte opp med endel bøker, ikke det helt ideelle når man har 15 kilo å gå på i maks bagasjevekt).
Avskjedsfest for Levi, vår herlige, vimsete, entuiastiske professor (som hadde som konsekvens at mange fikk magasjau, heldigvis ikke meg, til tross for at stedet vi spiste på var meeeget fancy. Utrolig hva man får for en femtilapp i disse dager).
Som de fleste gjør i Phnom Phen så tok vi turen til Killing Fields og S-21 (tortur-fengslet). Utrolig ekkelt at noe slikt har blitt en turistmaskin, men når vi var der så var det i det minste svært få turister der, noe som gjorde det litt mer "verdig". I tillegg hadde vi en god guide i Kjetil, en norsk forsker som jobbet med folkemordet, og hans munkevenn Bintha. Utrolig sær opplevelse å bokstavelig talt gå på beinrester, eller se bildene av torturofre mens blodflekkene fortsatt syntes på veggene. Blitt litt brent fast i minnet. Særlig treet som de brukte til å slå ihjel små barn mot. Av alle ting så tok jeg på det, og ble nesten overrasket over at det kjentes ut som et helt vanlig tre.

Videre til et par dager i Nongh Kai hvor vi stort sett så på mye filmer på rommet, var på marked, gikk langs elvepromenaden, og ventet på å få visum til Laos. Deilig med et pusterom. Markedet var helt ok, det sære var at jeg faktisk, helt alvorlig, stod og vurderte/planla å kjøpe en kinesisk treskulptur. Den var så stor at jeg ville trengt to armer for å bære den ombord på flyet, og for skjør til at jeg ville tatt sjansen på å sende den. Riktignok var den utrolig fin og skambillig, men jeg ville blitt litt av et syn på flyplassene videre på turen, med diger ryggsekk, kameraveske, ryggsekk til håndbagasje og slepende på en treskulptur.

Vientiane..Fint hotell, fine kafeer, et par templer og en buddhapark. Sistnevnte minnet om Vigelandsparken, noe mindre, færre statuer, og kun diverse guder- og buddhaer-statuer i stor dimensjon. Helt ok. Det morsomte på den turen var vel i grunn da en middelaldrende japaner rev opp døren i det jeg strevde med å beherske en smal stådo. Det var vel i grunnen det. Og en enormt billig fruktbar-sjappe med deeeilig frukt og fantastisk fruktshake.
Merker at etter all reisingen, så begynner jeg å huske stedene etter hva slags mat jeg spiste. Begynner vist å bli gammel..

LUANG PRABANG!! Kor skal eg begynna..Hele byen står på UNESCO sin liste over verneverdige bygg, og minnet om en blanding av Kardemomme-byen og en fransk landsby fra en Disneyfilm. I tillegg er landskapet kort fortalt elv og små fjell. Maaasse munker, siden byen er den religiøse "hovedstaden" i Laos.
Litt klisje å si det kanskje, men folk var utrolig vennlige og hyggelige, og ja. Det var bare herlig stemning, herlig sted. Og herlig å kunne gå hvorsomhelst, kveld som dag, og føle seg fullstendig trygg.
I løpet av de to ukene vi var der så doblet turistmengden seg, noe som var litt synd, men uansett et sted jeg skal tilbake til, gjerne mer enn en gang.
Mens vi var der så ble det mye massasje, intervjuet et par munker til oppgaven min, en båttur på elven, mye markedshopping, tur til Waterfalls (igjen, som tatt fra en disneyfilm, bilder kommer) ..men mest gøy av alt: kajakktur! intet mindre enn fire timer padlet vi (tilsammen ti fra klassen) ned en klar elv, og intet mindre enn fem ganger lå jeg og Cecilie og kavet i elven. Tre av gangene så var det på grunn av stryk (moro!), mens Kjetil klatret ombord og veltet oss en gang, og en hel hau av badende landsbybarn jublet når de så oss, la på svøm, tok oss igjen og klatret ombord og veltet oss mens jeg og Cecilie lo så vi grinte. Stakkars de to guidene vi hadde med oss..siden jeg er sjeldent svak i armene var det et par ganger hvor han ene måtte dra meg opp, han andre dyttet meg opp så godt som mulig, mens de begge fortsatt satt i kajakkene. Var ikke særlig grasiøst kan du si! Så det ble mye latter den turen, helt til den fjerde timen. Da røynet det virkelig på armstyrken til flere enn meg, og de absolutt siste kreftene måtte settes inn for å komme frem til pick-up point.

Nei, nå må jeg stikke og lese på eksamen! Er i Chang Mai nå, hvor det er veeeldig varmt, jeg har bestilt meg skreddersydd kjole, tatt en altfor intim massasje, og bor på studenthjem.

Stor klem sendes!

Bilder!

Å, glemte å nevne båtturen ut til Perhentian. Åpen båt med firehundre hesterkrefter som hoppet fra bølge til bølge, hadde det mer gøy enn i storparten av karusellene jeg har tatt :)

Dykker dypt!

Hei sveis!

Den sjeldne blogger er tilbake igjen- unnskyldningen er den at internetten på Bali var treig som sirup på en vinterdag, og var så godt som ikke-eksisterende på Perhentian. På sistnevnte sted var det mye annet som var ikke-eksisterende: bilveier, varmt vann og elektrisitet på dagtid. Og stress og dårlig humør :)
Derimot hadde de opptil flere dykkesentre! Hvor jeg, tamtarataaa (trommevirvel) tok dykkersertifikatet. D.v.s. fire dager fra morgen til kveld med teori og praksis, men siden særlig sistnevnte var fantastisk gøy så var det ikke ment som en klage. Hele tre timer og ti minutter har jeg nå tilbragt undervanns, og opptil 12 meter. Jeg har sett korallrev, ørnenebbskilpadde, Squidsex, og ørti-førti fisker jeg ikke hudkrt navnet på.
Spesielt gøy var det også fordi godgjengen Silje, Hege, Lene, Cecilie og Jostein var med, og våre to instruktører var artige folk. Særlig danske Flemming, som bør nevnes ga meg trøya si fordi jeg syntes den var fin- minnetrøya som ble laget for å hedre dansk bronse i EM e.l. fra 1992 :)

Men kort oppsummert: jeg har vært på Bali og Perhentian, er for øyeblikket i Kuala Lumpur, og er fortsatt veldig fornøyd. Helt skyfri himmel har det derimot ikke vært- takket være noen små kryp med mange bein, nærmere sagt edderkopper. I løpet av tiden på Perhentian hadde jeg tre stykker på rommet- en av de var brun og hadde en kropp på størrelse med en norsk skogsmus.

Når det er sagt så kunne jeg godt dratt dit igjen, til tross for fobien. Det var verdt det. For grunnen til at det var såpass mye småkryp der var jo fordi hele øya kunne vært filmkulisser for Håkon Håkonsen. Skikkelig skikkelig vakker jungel, for å si det enkelt. Kranset av nydelige strender, med relativt eksotiske hotell-hytter på påler, eller på selve stranden.
På selveste Valentines day dro ti av studiegjengen, meg inkludert, avgårde i leide tomannskajakker. De tre eneste gutta på studiet satte tempoet, så etter et kvarter var armene mine gele, og etter en halvtimes tid var vi fremme.

Målet var Romantic Beach (jepp, den het faktisk det), en strand som så og si bare var tilgjengelig fra båt- eller litt klatring. Den var cirka 100 meter i lengde og seks-sju i bredde, og der fyrte vi opp bål, badet og koste oss, helt til det ble leggetid i totiden på grunn av forelesning ni neste morgen. Da fant jeg ut hvor kaldt det faktisk kan bli på en litt fuktig håndkle, uten teppe til tross for genser og bukse, selv i et tropeparadis. Rimelig kjipt å ligge å vente på soloppgang mens man hakker tenner. Fikk sett rimelig mye på stjernehimmelen den natten da, skal sies.
Men igjen, det var verdt det.

Uff da, har ikke engang begynt på Bali-tiden, så for nøye meg med stikkord-formen:
- Dyr, men flott ridetur på stranden, gallopp i vannkanten. Stoppet og så på flaggermus-hule. Patricia holdt en mens jeg nøyde meg lenge med å ta bilde av det hele.
- Flott hotell til 35 kroner natten. Swimmingpool med bar.
- Forsøplet men flott strand. Mye bølger og selgere. Mye surfere, men jeg holdt meg til å prøve bodyboard.
- Mye, mye Bintang, muligens den beste ølen jeg har smakt til den herlige prisen av seks kroner.
- Mye, mye uteliv. Danseløve- Hanne Line satte personlig rekord med fem dager i strekk. På byen altså. Utelivet inkluderte iblant annet noen kraftige regnskyll (oftest på hjemveien), og særdeles kjekke og morsomme australiere, samt variert utvalg utesteder.
- Mye veldig billig shopping og noe ikke så billig shopping.
- Utflukt til drømmestranden Dreamlands.

...samt selvfølgelig utflukt til diverse hindutempler- hinduismen på Bali var noe for seg selv, bokstavelig talt. Den relative isolasjonen som øy har ført til en ganske innviklet og fascinerende folketro-hinduisme.
På et av templene kunne man håndmate aper også da, artig det også forøvrig :)

Tilbake til nåtiden så er Kuala Lumper slett ikke verst det heller- supermoderne, stort, slitsomt men gøy.

Nå gir jeg meg for denne gang, må faktisk gjøre litt skolearbeid, pakke og legge meg tidlig. Avgang Kambodsja skjer på det herlige tidspunktet 04.00. Men gleder meg! Til landet altså, ikke å stå opp.

Stor klem sendes!

Langkawi og Georgetown

1. På Langkawi
2. Båttur med klassen!
3. På besøk i moske
4. Georgetown
5. Meg og Yellow
6. Oss og muslimhomsene
7. Bønneteppe på hotellrommet, free of charge
8. Stranda i Langkawi
9. og 10. Laang båttur

Ooops I did it again!

Altså, jeg har holdt en slange rundt halsen igjen, denne gangen en gul burmesisk pyton. Nei, dette er ikke en ny form for hobby, og ikke noe jeg planlegger å gjøre ukentlig. Men altså, forrige gang var jeg litt for nervøs til å egentlig huske så veldig mye, og jeg gjorde det sammen med ei. Denne gangen var jeg alene, og det var bare gøy. Pyton er ålrhighte dyr ;) Mye kan sies om det etiske ved å støtte denne formen for livnæring, men Yellow (som han så kreativt het, fire år gammel, blir matet hver fjerde dag med kyllinger og duer) så ut til å ha det greit hos sine sympatiske eiere.
Jeg har det også veldig greit fortsatt. (Eller, mer enn bare veldig greit, men hvorfor gni det inn) Nå er jeg på Penang, etter en svært gyngete båttur fra Langkawi den 17. januar på rundt tre timer. Ingen spydde, men kan si det gynget godt i kroppen når vi var fremme også. Bare tre timer unna i diverse knop, men noe helt annet en lille men herlige (Langkawi) Pentai Chenang.
Penang, eller altså byen Georgetown for å være korrekt, er rundt millionen stor, og har en Little India og Little China, som ikke er særlig Little i det hele tatt. Og som altså er bakgrunnen for at vi er her, for å se de forskjellige folkeslagenes religion i praksis i Malaysia. Som jeg nå har lært egentlig er en samling stater, som i hovedsak er islamske.

Den 23. januar kommer høydepunktet her- Thaiposam-festivalen. Det er årets største festdag for tamilene her, hvor de torturerer seg selv for å vise sin hengivenhet til gudene- Ved å gå rundt åtte kilometer fra et tempel til et kjent tempel ved en foss, mens de bærer svært tunge konstruksjoner, og piercer seg i ansiktet eller på kroppen, blant annet med svære kroker som de trekker et slags alter med. Helt vilt. Jeg skal stå klar med kamera, selvfølgelig.
Men fram til nå har dagene gått til tempelbesøk, kinesisk, sør-indisk og nord-indisk, og moske, samt deltatt på katolsk messe. Med unntak av det siste så var det faktisk fascinerende saker. Suggerende musikk, røkelse og halvnakne menn som synger.
Etter den nord-indiske hinduistiske messen søndag deltok vi faktisk på kirkekaffe, som kanskje heller kan kalles kirkelunsj- siden vi fikk servert omtrent ørten indiske retter. Med unntak av noe jeg tror var tofu så var det kjempegodt. Folkene var utrolige hyggelige.-som alltid havnet jeg litt på etterskudd (var for opptatt av å glane på gudestatuene) så dermed havnet jeg på bord med bare indere. Og i motsetning til mine landsmenn så jeg ikke feigingalternativet, t-skjeene, så jeg spiste etter beste evne med fingrene mens jeg strevde med å forstå engelsken deres. Som forøvrig var veldig god, men det gikk fort unna og på flere kanter så--ja.

I tillegg til alle tempelturene har vi hatt besøk av kvinnelige og relativt konservative muslimske engelskstudenter, og en kjekk tamil som deltar i Thaiposam.

Tilbake til Georgetown så er det en flott by. Rik, og svært preget av kolonialismen i forhold til at det er masse prektige vakre murbygninger. I tillegg har den et festlig uteliv, artig shopping og alt i alt er det en spennende by på grunn av blandingen av vestlig, kinesisk, indisk og malaysisk befolkning.
Utelivet merket vi særlig godt på fredag-dessverre. De spilte så høyt på andre siden av gata at jeg var oppriktig bekymret for at vinduene holdt i all ristingen- og det var i fjerde etasje. I motsetning til på Langkawi bor vi på 'orntli' hotell denne gangen, med et lite utendørs svømmebasseng og greier. Men altså VELDIG sentral plassering, så hurra for ørepropper.
Nå høres jeg sikkert gammel ut, så for å oppveie så vil jeg fortelle at jeg faktisk var ute i går..på en søndag. Og av alle snodige ting så havnet jeg og tre av jentene på homsekveld! Siden det er ulovlig med homofili i Malaysia var det en bisarr opplevelse. I en av statene i Malaysia så er det til og med ulovlig å holde hender med noen man ikke er gift med. Men hver søndag var det altså homsefest på et trendy utested med bra musikk, så vi kastet oss inn i dansen, og hadde det fantastisk gøy. Vi ble jo kjent med et par av malayene som hoppet rundt på dansegulvet, og prøvde å spørre litt om hvordan det var å være homofil her til lands, men de var mer innstilt på å spørre spørsmål enn å svare på de.

Danset gjorde vi også siste kvelden på Langkawi, på Reggeabar! En jamaicansk oase fylt med rastafarier og backpackere og med live 'trommer' og skikkelige rytmer, før vi avsluttet kvelden på stranden til det nærmet seg soloppgang... Og våknet opp med cirka ti-femten myggestikk før jeg måtte pakke masse skitne klær sånn cirka halveis fyllesyk. Hehe..

Store Klemmer Sendes

Flere bilder..

Hvis et bilde sier mer enn 1000 ord, begynner detta å ligne på en bok..

Bilder!

Et bilde sier mer enn tusen ord?

Helt pyton!

Nei, ikke turen. Idag har jeg holdt en par meter lang pytonslange rundt halsen. Typisk turist, jepp, men uansett fantastisk gøy! Av alle ting så var den ganske fin å ta på, ikke slimete eller noenting. Og sist men ikke minst- jeg kysset den på hodet. Siden en frosk blir til en prins, burde jo en pytonslange bli til en keiser, men dårlig med det gitt :)
Ellers idag har jeg:
1. Tatt en helt fantastisk skremmende kabelbane fra 0 til 710 meter, dinglet i luften i en gondol på størrelse med en utedo, sikkert 100 meter over bakken. Siden vi tross alt er her for å studere religion så passet det ganske bra, i.o.m. at flere av oss ble noe religiøse i løpet av turen. I tillegg gikk vi på en såkalt skybridge, som gynget over gapet mellom to fjelltopper.
2. Blitt mobbet av noen apekatter. Bokstavelig talt. Ganske svett og fin hadde jeg kjøpt meg en deilig saftis i bånnen av bakken. Tre apekatter på cirka 30 centimeter stilte seg opp foran meg og hveste. Visste ikke at aper kunne hvese, men tror jeg aldri har vært redd for noe dyr før nå. Det var meg eller isen, og isen trakk det korteste strået, og fikk seg dermed en lang flyvetur den ene veien, og papiret den andre veien, mens jeg løp fremover.
3. Gått 638 trappetrinn i 35 grader, fra 0 til 560 meters høyde, der vi badet i noen ferskvannskulper ved en liten elv, som ledet til et fossefall.
4. KJørt med venstrekjøring, altså jeg var sjåfør for en av de åtte bittesmå bilene vi hadde leid. Og jadda Eva, jeg kjørte så pent atte, du hadde vært stolt. Lette konstant etter giret på feil side, men bortsett fra det..
5. Badet på en øde strand, den nydeligste noen kan forestille seg. Nesten øde da. Det var et muslimsk par, som badet til livet med klærne på. Passe eksotisk syntes nå jeg.

Og nå sitter jeg her og skriver på min første blogg. Og neida, alle dagene her nede har ikke vært slik. Etter at vi forlot Huay Yang til fordel for Bangkok så har vi vært på det nasjonale islamske senteret i Bangkok på foredrag og lunsj. Tatt ferje til det kongelige tempelet med smaragdbuddhaen (et sted som er på halvparten av postkortene fra Bangkok). Fantastisk forøvrig, som tatt fra en eventyrbok; slottet var forgylt med gull og smykket i all verdens farger..eller noe lignende. Og vi har trasket, drukket og shoppet i Backpacker-gata.

Uansett, nå er vi altså på Langkawi hvor dagene er cirka slik;
Skole fra ni til halv ett. Lunsj, ute, herrlicht. Stranda, lese litt pensum, leke litt. Surre litt rundt i den såkalte byen. Dra på motellet, slappe av. Gå ut å spise..kinesisk, indisk, mexicansk (av alle ting). Savner den autentiske maten på Huay Yang, men kan virkelig ikke klage. Deretter gjerne en øl eller to, eller kaffe. Vi har allerede fått et stamsted, som er, av alle ting, en reggeabar med muslimske malaysier som drikker ganske tett. Men de er så koslig atte. Også live musikk da. Men ikke så mye reggea dessverre (eller heldigvis?), som Elvis, Beatles, Jack Johnsen o.s.v. Kvaliteten er svingende, men blant palmene på stranden er det meste greit ;) Der er det alltids noen backpackere også, og ja, til alle som lurte, det er sant. Over halvparten av de backpackerne jeg har sett til nå er Eventuelt stikke innom internettkafe.

Kan ikke si annet enn at jeg har det sånn cirka fantastisk;) Skolen er også grei, sålang har vi hatt en amerikaner som foreleser, som har to doktorgrader og er et levende oppslagsverk i religion. Sålangt har vi hatt om pinsevenner (interessant?njoa) og islam (joda).

Oj- detta ble langt.. Får spare politieskorte-historien til neste gang.

Mange Klemmer Sendes