"I aller høyeste grad levende.."

Hei og hå, nå har jeg vært på tur igjen. Og det virker som de blir mer og mer "inntrykkskraftige". Et nytt ord jeg fant på akkurat nå. Akkurat nå sitter jeg på Nordica, har myyyyeee å gjøre, men synes altså at jeg burde skrive blogg. Kan jo kalle det oppvarming? Det rare er at mandager, som egentlig er fridag, alltid blir mest travel i uka. Med jobb, trening, jobb, kinesisk-timer, og english corner (det vil si skravle med kinesere på engelsk-treff).

I dag slipper jeg unna english corner, siden alle de svenske volontørene har ferie og stukket av til Vietnam og slikt, men jeg har altså nok å gjøre likevel, og iblant blir man veldig tafatt av å ha mye å gjøre.

Uansett, til mer spennende saker, jeg har altså vært på tur, igjen. Denne gang til Sichuan, Liangshang, Xinhua. Omtrent 11 timers togtur. Det var gøy. Flott natur, godt selskap, god mat. Pluss min egen lille sengeplass i hengekøye, som var et litt kaldt men godt sted å ta pauser i iblant.

Vel fremme, etter en kald natt på hotell, var de to timers biltur, iblant på sånne veier at jeg måtte lukke øynene. Sånn type som tviholder seg fast i en fjellside, med masse hull, litt jordras her og der, og mye fantastisk utsikt uten veisperringer langs sidene. Og sjåføren, flink kar, var absolutt ikke på sightseeing. Det ble noen forbikjøringer, for å si det sånn. Det var en eller annen som sa til meg engang: husk å tenke på at sjåføren/piloten/skippern også vil komme like hel hjem til familien sin i kveld. Betryggende det, men innimellom kan man få inntrykk av at det ikke er helt på topp på listen over prioriteringene. Men altså, jeg var ikke ordentlig redd. Noen ganger føltes det bare naturlig mest naturlig å lukke øynene, mens vi svinget oss oppover i skyene.

Deretter altså en flott båttur, før jeg ble leid, eller det vil si muleeselet ble leid oppover en drøy stund mens jeg satt på, til en landsby for leprasmittede. Hvor jeg tok noen hundre bilder, og ekspertene med tolk og følge sjekket ut tilstanden på mini-biogass anleggene. Det vil si et par griser, pluss avløp, pluss en nedgravd prosessor, pluss en gassledning til kokeapparatet, pluss et utløp. Som til sammen sparer en fattig familie fra å bruke store deler av inntekt og arbeidstid på å få tak i ved. Pluss diverse store helsegevinster fra at de ikke lenger trenger å fyre innendørs til matlaging uten ordentlig utluftning.

Uansett, slik gikk no dagan, om ikke til landsbyer som ligger like utenfor allfarvei som denne, så ble det endel biogass-anlegg i fattige landsbyer, et par møter, mye spennende middager (spiste jak-hov, en biiiitteliten bit) og noen kalde kvelder noen tusen meter over havet. Skulle gjerne skrevet om alt og alle, men det tar nå sin tid, og plass.

Men i det store og hele altså en fantastisk tur, med mye absurde kontraster. Nå er jeg ikke akkurat ukjent med å møte fattigdom som gir en en knugende følelse i mellomgulvet, har en vært i Afrika så... Men det bør likevel nevnes, den absurde følelsen en får som en som er født med diamantskje i munnen (som nordmann) får i møte med folk som med mye kreativitet og utholdenhet bare overlever. Det var en drabelig setning. Men altså, den dagen jeg blir blind for det, slutter å se meg selv utenifra i slike sammenhenger, den håper jeg aldri kommer.

Haha, nå kom jeg akkurat på, dagen etter at jeg kom hjem (altså i går) dro jeg og tre til til spa-senteret ved de varme kildene, hvor vi etter et par timer nedsynket i diverse roseblad-bad og lignende kjøpte oss en helkroppsskrubb etterfulgt av olje-massasje. Snakk om å krone det hele med en skikkelig kontrast!

Det var alt for denne gang!