Møter verden storøyd

Jeg har aldri tenkt på meg selv som spesielt storøyd, selv om det jo er lett å bli det her i Kina. Og jo, jeg ser jo den, alt er relativt og kanskje har jeg store øyne sammelignet med resten av befolkningen. Uansett- med litt lett feber innabords skulle jeg nå endelig få ut fingern og kjøpe meg noen linser, relativt blind som jeg er er det en svært nødvendig greie. I en by med seks millioner innbyggere burde det være såre enkelt, men det som en ofte skulle tro var såre enkelt er ofte ikke det her. Etter et par avslag gikk jeg inn et sted av relativt imponerende størrelse, med Dior-solbriller og butikkdamer i lilla uniformer, og etter å ha blitt sendt fram og tilbake i butikken et par ganger, gjerne i selskap med en til tre av disse lillakledde, etter mye om og men om at nei, jeg trenger ikke samme merke, så ble jeg dratt inn i et undersøkelsesrom. Nei nei, tenker jeg da og prøver å fortelle at jeg ikke ønsker det. For med tanke på hvor lang tid det tok meg å få folk til å forstå at jeg ikke trengte samme merke og ja, jeg har forstått at de ikke har akkurat de samme linsene, så vil denne undersøkelsen ta en evighet. Men slapp av feber og med den samme innstillingen om at jaja-nå-har-jeg-enda-allerede-brukt-såpass-mye-tid-og-da-blir-jo-den-tiden-bortkastet-hvis-ikke, litt den samme som gjør at folk holder ut lenger enn noen skulle tro i kø, så satte jeg meg nå ned. Og til alt hell-etter at mannen i hvit frakk tittet på øynene mine gjennom en hvit maskin svært nøye et par minutter, så var det hele over, men konklusjonen- beklager, kan ikke hjelpe deg "you have too big eyes". Jaja, ikke vet jeg, men nå virker det da vitenskapelig bevist, jeg HAR store øyne.
Men vet ikke helt om jeg stoler på det- litt senere den dagen, i en langt mindre og mindre fancy sjappe traff jeg på en mor og datter som solgte meg tremåneders linser for 40 spenn. Virker kanskje ikke så seriøst, men de virker, det vet jeg. For selv om kjøp og kommunikasjon gikk langt med lettere og mer effektivt unna her, så slapp jeg heller ikke denne gang unna med litt tvangsservice. For jeg måtte jo på død og liv ta på meg disse linsene før jeg gikk fra butikken. Jeg skulle nå helst bare latt de ligge å kose seg i forpakningen mens mitt ferske og siste par med månedslinser fikk gå sin gang. Om det var for å sikre seg at de passet, vet jeg ikke, men det er bare et så typisk eksempel på hvordan man her ikke har ordtaket "kunden har alltid rett" men "nei, nei, ikke vær vanskelig nå, vi skal ordne alt for deg vi". Eller tvangsservice, som jeg kaller det.

Som for eksempel i den fine restauranten Moonlight hvor jeg skulle treffe en svenske og en amerikaner. Jeg hadde et aldri så lite behov for å gå på toalettet, og tenkte jeg kunne finne bordet etterpå. Neida, det sank ikke inn. Hadde jeg kunnet bra nok kinesisk kunne jeg jo ha sagt- slutt å følge etter meg, jeg er fullstendig kapabel til å finne vennene mine på egne hånd. Når hun ikke skjønte min stotrende kinesisk på treårstadiet vinket hun til seg et par ansatte til, og når alle tre stod og glante på meg forventningsfullt valgte jeg å kapitulere og la henne følge meg til bordet og dra ut stolen, med et stort smil. Hun altså, ikke meg, som så snart hun snudde ryggen til gikk dit jeg egentlig ville først. Eller på det fancy Spaet, hvor damen fulgte meg inn i dusjen for å skru på kranen. Eller hotellet hvor man ikke blir gitt nøkler, men damen i korridoren følger deg til døra og låser opp.

Jaja, jeg kommer sikkert til å savne også tvangsservicen når jeg kommer hjem, og må skru på varmeovnen selv, eller andre 'slitsomme' saker :)