Annonsering

Mine damer og herrer, jeg vil herved erklære mitt pass for forsvunnet. Det forsvant en sen lørdagskveld, sammen med resten av sekken med innehold.
Hvordan kunne jeg være så dum, tenkte jeg. Og sikkert alle jeg fortalte det til. Ta med passet på et utested? Jeg fikk vel som hatten passet?
Ja.
Men jeg skulle jo bare ut en liten tur. Men den ble lengre enn som så. Og dum eller ikke, borte er sekken. Med passet. Og mine elskede solbriller. Og min herlige Mp3, med ditto høyst ekslusive utvalg av musikk. Og treningsbuksene som passet så fint. Den helt nye genseren..og ja, jeg kan dessverre fortsette slik en stund til. Men jeg tenker at jeg får slutte med det. Ting er ting, er ting.
Shanghai neste, i morgen. Og ja, hadde jeg ikke mistet passet ville jeg aldri fått oppleve innsiden av både den lokale politistasjonen, og den største mest fancy i byen. Eller brukt to timer i dag på å kjøpe mobiltelefon. Les: ti minutter å bestemme seg for en, to timer på å kjøpe en. Stod i fire køer. Eller fem. Mistet tellingen. Jeg hadde uansett to meget tålmodige kinesiske assistenter med meg. Hurra for dem, det må sies. Og forresten, telefonnr er det samme.