Bryllupsklokkene ringte, ikke

Etter noen måneders forskning har jeg kommet frem til at jeg liker kinesere. Det er jo en ganske heldig konklusjon, med tanke på at en av fem i verden er kineser. Men som man bør si, det er jo veldig stor forskjell på kinesere også. Det jeg derimot ikke liker, er at de i likhet med oss har ganske mange fordommer om disse rare vestlige som vi har om dem. Men ordet fordommer kan jo tolkes som 'antatt forhåndskunnskap', som ikke nødvendigvis stemmer.
Uansett, nå har jeg akkurat vært i kinesisk bryllup, til broren til en kinesisk kollega. Aldri møtt ham før, men det er da ikke så nøye i Kina. Venner og venners venners venner, naboer og slektninger kommer, unntatt nærmest familie så gir de fleste penger, og både hos bruden og brudgommen bespises de. Gjestene altså.
Oppsummert: etter tre og en halv time ut av byen og ut i de grønne åsers og åpne sletters land ble det gulere og gulere, det vil si det ble mer og mer rapsjorder, til vi kom til landsbyen midt i blomsterhavet i solnedgangen. Ok, jeg overdriver litt. Sola hadde gått ned, så vi kom frem i mørket. Vi ble hentet ved motorveien, takk til busssjåføren som stoppet ekstra for oss, og kjørt i fullstendig mørke frem til brudgommens families hus. Bak de høye murene som rammer inn en murt forgård var et tyvetalls mennesker nesten ferdig med maten, på en to tre stod ble bord og stoler og et dusin retter foran oss, mens sekkepipelignende lyder ble presset ut av to menn takket være noe slags kinesisk versjon av trompeter. Spise, skravle og spille litt under en heftig stjernehimmel til nattetid.
Slektninger av brudgommen skaffet husvære for natten, hyggelig det, men selvfølgelig uten småting som dusj og kloakk. Kinesiske senger er veldig høye, og veldig harde, og både den og dyna var bare akkurat akkurat stor nok for to, men likevel sov jeg bedre enn på lenge. Veyni påstår også det, selv om jeg vet jeg er en dynestjeler av verste sort.
For det var så fantastisk stille, og luften duftet friskt, med en undertone av dyrelukt og jord.
Nå begynner jeg å høre Ari Behnsk lyrisk ut her, men ingenting er som noen måneder i en seks-millioners by i Kina for å lære seg å bli luft-anerkjenner.
Etter den natten, en dag til med spising, spilling og lange gåturer på jordveier innover raps-herligheten under en knallblå himmel og den lange bussturen hjem igjen, etter en natt i det jeg kaller hjemme, våknet jeg til solskinn og kom på jobb og fikk hjemmebakt brød. Livet er ikke det verste man har, og her står kaffen klar.

Ikveld skal jeg ut på tur igjen, nattog til Sichuan. Etter en dag der er det nattog tilbake. Jeg liker tog...Synd at det var så lite miljøvennlig og effektivt med damplokomotiv, det ville puttet en ekstra dose eventyr på reisen. Uansett, jeg liker ikke det så mye at det bare er for moro skyld altså. Det er jobbetijobb. Men moro blir det også.
Apropos jobbetijobb, hva jeg ikke liker med Kina er netthastigheten de fleste steder i området her, særlig når det gjelder å få opp diverse norske sider. Som for eksempel nettpubliseringssiden som jeg må bruke. Jeg begynner snart å tygge på knokene mine og må snart vurdere meditasjonskurs for å ikke la det gå utover pcen.AAarrg!