Annonsering

Mine damer og herrer, jeg vil herved erklære mitt pass for forsvunnet. Det forsvant en sen lørdagskveld, sammen med resten av sekken med innehold.
Hvordan kunne jeg være så dum, tenkte jeg. Og sikkert alle jeg fortalte det til. Ta med passet på et utested? Jeg fikk vel som hatten passet?
Ja.
Men jeg skulle jo bare ut en liten tur. Men den ble lengre enn som så. Og dum eller ikke, borte er sekken. Med passet. Og mine elskede solbriller. Og min herlige Mp3, med ditto høyst ekslusive utvalg av musikk. Og treningsbuksene som passet så fint. Den helt nye genseren..og ja, jeg kan dessverre fortsette slik en stund til. Men jeg tenker at jeg får slutte med det. Ting er ting, er ting.
Shanghai neste, i morgen. Og ja, hadde jeg ikke mistet passet ville jeg aldri fått oppleve innsiden av både den lokale politistasjonen, og den største mest fancy i byen. Eller brukt to timer i dag på å kjøpe mobiltelefon. Les: ti minutter å bestemme seg for en, to timer på å kjøpe en. Stod i fire køer. Eller fem. Mistet tellingen. Jeg hadde uansett to meget tålmodige kinesiske assistenter med meg. Hurra for dem, det må sies. Og forresten, telefonnr er det samme.

Picture this

Bruden, med paraply og speil. Of course.

Her fant jeg roen. Men glemte den igjen der.

Søte barn. En nødvendighet i alle bildeblogger fra utlandet.

Veyni som knuser sjefen i Majhong.

Finn Willy for skikkelig nybegynnere! Hint, jeg er ganske langt til venstre.

Bryllupsklokkene ringte, ikke

Etter noen måneders forskning har jeg kommet frem til at jeg liker kinesere. Det er jo en ganske heldig konklusjon, med tanke på at en av fem i verden er kineser. Men som man bør si, det er jo veldig stor forskjell på kinesere også. Det jeg derimot ikke liker, er at de i likhet med oss har ganske mange fordommer om disse rare vestlige som vi har om dem. Men ordet fordommer kan jo tolkes som 'antatt forhåndskunnskap', som ikke nødvendigvis stemmer.
Uansett, nå har jeg akkurat vært i kinesisk bryllup, til broren til en kinesisk kollega. Aldri møtt ham før, men det er da ikke så nøye i Kina. Venner og venners venners venner, naboer og slektninger kommer, unntatt nærmest familie så gir de fleste penger, og både hos bruden og brudgommen bespises de. Gjestene altså.
Oppsummert: etter tre og en halv time ut av byen og ut i de grønne åsers og åpne sletters land ble det gulere og gulere, det vil si det ble mer og mer rapsjorder, til vi kom til landsbyen midt i blomsterhavet i solnedgangen. Ok, jeg overdriver litt. Sola hadde gått ned, så vi kom frem i mørket. Vi ble hentet ved motorveien, takk til busssjåføren som stoppet ekstra for oss, og kjørt i fullstendig mørke frem til brudgommens families hus. Bak de høye murene som rammer inn en murt forgård var et tyvetalls mennesker nesten ferdig med maten, på en to tre stod ble bord og stoler og et dusin retter foran oss, mens sekkepipelignende lyder ble presset ut av to menn takket være noe slags kinesisk versjon av trompeter. Spise, skravle og spille litt under en heftig stjernehimmel til nattetid.
Slektninger av brudgommen skaffet husvære for natten, hyggelig det, men selvfølgelig uten småting som dusj og kloakk. Kinesiske senger er veldig høye, og veldig harde, og både den og dyna var bare akkurat akkurat stor nok for to, men likevel sov jeg bedre enn på lenge. Veyni påstår også det, selv om jeg vet jeg er en dynestjeler av verste sort.
For det var så fantastisk stille, og luften duftet friskt, med en undertone av dyrelukt og jord.
Nå begynner jeg å høre Ari Behnsk lyrisk ut her, men ingenting er som noen måneder i en seks-millioners by i Kina for å lære seg å bli luft-anerkjenner.
Etter den natten, en dag til med spising, spilling og lange gåturer på jordveier innover raps-herligheten under en knallblå himmel og den lange bussturen hjem igjen, etter en natt i det jeg kaller hjemme, våknet jeg til solskinn og kom på jobb og fikk hjemmebakt brød. Livet er ikke det verste man har, og her står kaffen klar.

Ikveld skal jeg ut på tur igjen, nattog til Sichuan. Etter en dag der er det nattog tilbake. Jeg liker tog...Synd at det var så lite miljøvennlig og effektivt med damplokomotiv, det ville puttet en ekstra dose eventyr på reisen. Uansett, jeg liker ikke det så mye at det bare er for moro skyld altså. Det er jobbetijobb. Men moro blir det også.
Apropos jobbetijobb, hva jeg ikke liker med Kina er netthastigheten de fleste steder i området her, særlig når det gjelder å få opp diverse norske sider. Som for eksempel nettpubliseringssiden som jeg må bruke. Jeg begynner snart å tygge på knokene mine og må snart vurdere meditasjonskurs for å ikke la det gå utover pcen.AAarrg!

Rimelig eksotisk

Nå har det akkurat vært Nyttår! Igjen- kinesisk nyttår, denne gang. Årets høydepunkt for kinesere, hvor mange reiser hjem bare den ene uken i året og har med seg gaver hjem til barna (som bor hos besteforeldrene) og fråtser i mat med slektninger fra nær og fjern.

Og ikke minst så er det nødvendig å smelle med kinaputter og fyrverkeri hele tiden i minst en uke slik at det neste året skal bli fint. Nærmere 90 prosent, basert på rene gjetninger gjort av meg, av utlendingene stikker fra hele greiene til roligere strøk. Jeg derimot ble her, av visumhensyn.

Fint å være der det skjer også, tenkte jeg. Og jada, fikk meg en fin nyttårsaften hvor jeg blant annet var på middag hos sjefen, som bor i 10. etasje i en skråning, og da fikk se fyrverkeri mildt sagt på nært hold- det lynte til rett i vindushøyde. Og jeg ble delvis kjent med et par nordmenn til på nyttårsfest. Men etter det tilbragte jeg så og si resten av den ukeslange ferien med å ligge rett ut mens jeg nesten overdøvde fyrverkeriet med hostingen min, og et vannvittig forbruk av papirlømmetørkler. Ene dagen satte jeg ny rekord, med fire filmer på en dag. Hurra for piratkopiDVD-sjapper, hvor filmer som ikke har kommet på kino i Norge enda kan kjøpes for en femmer.

Så det var den eksotiske, kulturelle festivalen for meg. MEN- idag har jeg vært ganske eksotisk og kulturell. Litt ihvertfall. Jeg har vært på akupunktur, på et kinesisk medisin sykehus. Jeg har vært så heldig å få ganglion på venstre hånda, noe som gjør at det ser ut som jeg har et permanent vepsestikk, men som egentlig er en slags seneskade som ikke gjør vondt. Hurra. Sjefen på kontoret jeg jobber på, han nærmer seg pensjonsalderen og har drevet endel med business, men er altså lege av utdanning. Så han ordnet meg inn hos en gammel kompis, en svært populær en sådan, med timelange køer, som jeg da frekt fikk hoppe over. Etter å ha vandret ned lange typiske sykehusganger, som hadde en veldig annerledes sykehusduft (urtemedisin?) gikk vi enn på et altfor stort rom med et minst 20-talls mennesker med mange og flere nåler diverse steder. Tre senger midt i rommet for de som ble svimle av nåler, fullsatte stoler langs alle veggene og et par i midten. På en av disse stolene ble jeg altså bedt sitte ned, og fikk ti nåler dypt ned i hånden foran alle sammen. Ut på gangen, vente en halvtime, før de på sekunder ble tatt ut. Det gjorde ikke så veldig vondt å bli stukket, men jeg kunne ikke strekke ut fingrene eller løfte på hånden nesten. Rare greier.

Så nå for en bare håpe at nålestikkingen har noe for seg! Heldigvis er jeg ikke redd for nåler, bare tannleger. Etter dømme fra utstyret jeg har sett gjennom vinduer (ja, både sykehus og tannlegekontorer har store butikkvinduer ut mot gata hvor alle kan se hva som foregår) så har jeg absolutt ingen planer om å gå til tannlegen her. Bank i bordet.

Møter verden storøyd

Jeg har aldri tenkt på meg selv som spesielt storøyd, selv om det jo er lett å bli det her i Kina. Og jo, jeg ser jo den, alt er relativt og kanskje har jeg store øyne sammelignet med resten av befolkningen. Uansett- med litt lett feber innabords skulle jeg nå endelig få ut fingern og kjøpe meg noen linser, relativt blind som jeg er er det en svært nødvendig greie. I en by med seks millioner innbyggere burde det være såre enkelt, men det som en ofte skulle tro var såre enkelt er ofte ikke det her. Etter et par avslag gikk jeg inn et sted av relativt imponerende størrelse, med Dior-solbriller og butikkdamer i lilla uniformer, og etter å ha blitt sendt fram og tilbake i butikken et par ganger, gjerne i selskap med en til tre av disse lillakledde, etter mye om og men om at nei, jeg trenger ikke samme merke, så ble jeg dratt inn i et undersøkelsesrom. Nei nei, tenker jeg da og prøver å fortelle at jeg ikke ønsker det. For med tanke på hvor lang tid det tok meg å få folk til å forstå at jeg ikke trengte samme merke og ja, jeg har forstått at de ikke har akkurat de samme linsene, så vil denne undersøkelsen ta en evighet. Men slapp av feber og med den samme innstillingen om at jaja-nå-har-jeg-enda-allerede-brukt-såpass-mye-tid-og-da-blir-jo-den-tiden-bortkastet-hvis-ikke, litt den samme som gjør at folk holder ut lenger enn noen skulle tro i kø, så satte jeg meg nå ned. Og til alt hell-etter at mannen i hvit frakk tittet på øynene mine gjennom en hvit maskin svært nøye et par minutter, så var det hele over, men konklusjonen- beklager, kan ikke hjelpe deg "you have too big eyes". Jaja, ikke vet jeg, men nå virker det da vitenskapelig bevist, jeg HAR store øyne.
Men vet ikke helt om jeg stoler på det- litt senere den dagen, i en langt mindre og mindre fancy sjappe traff jeg på en mor og datter som solgte meg tremåneders linser for 40 spenn. Virker kanskje ikke så seriøst, men de virker, det vet jeg. For selv om kjøp og kommunikasjon gikk langt med lettere og mer effektivt unna her, så slapp jeg heller ikke denne gang unna med litt tvangsservice. For jeg måtte jo på død og liv ta på meg disse linsene før jeg gikk fra butikken. Jeg skulle nå helst bare latt de ligge å kose seg i forpakningen mens mitt ferske og siste par med månedslinser fikk gå sin gang. Om det var for å sikre seg at de passet, vet jeg ikke, men det er bare et så typisk eksempel på hvordan man her ikke har ordtaket "kunden har alltid rett" men "nei, nei, ikke vær vanskelig nå, vi skal ordne alt for deg vi". Eller tvangsservice, som jeg kaller det.

Som for eksempel i den fine restauranten Moonlight hvor jeg skulle treffe en svenske og en amerikaner. Jeg hadde et aldri så lite behov for å gå på toalettet, og tenkte jeg kunne finne bordet etterpå. Neida, det sank ikke inn. Hadde jeg kunnet bra nok kinesisk kunne jeg jo ha sagt- slutt å følge etter meg, jeg er fullstendig kapabel til å finne vennene mine på egne hånd. Når hun ikke skjønte min stotrende kinesisk på treårstadiet vinket hun til seg et par ansatte til, og når alle tre stod og glante på meg forventningsfullt valgte jeg å kapitulere og la henne følge meg til bordet og dra ut stolen, med et stort smil. Hun altså, ikke meg, som så snart hun snudde ryggen til gikk dit jeg egentlig ville først. Eller på det fancy Spaet, hvor damen fulgte meg inn i dusjen for å skru på kranen. Eller hotellet hvor man ikke blir gitt nøkler, men damen i korridoren følger deg til døra og låser opp.

Jaja, jeg kommer sikkert til å savne også tvangsservicen når jeg kommer hjem, og må skru på varmeovnen selv, eller andre 'slitsomme' saker :)