En aldri så liten bildeblogg til..

Øverst fra venstre:

1. Fra VM i synkronspising

2. Favoritten min fra kollektivet, supersjenert og kjempeskjønn.

3. Fra VM i søthet

4. To gærninger jeg traff på 4680 meters høyde, et temmelig kaldt sted for brudebilde. Tror jakka hun har på seg er hans. Hurra for kjærleiken.

5. Meg igjen, denne gang fra serien: Hanne Line støtter kapitalistisk utnytting av eksotiske dyr i turistbilde-øyemed. Fra før av har vi: slange, slange, elefant, flaggermus og nå også påfugl.

En aldri så liten bildeblogg.

Øverst fra venstre.

1. Ja, mine damer og herrer. Han klatrer på skarpe kniver for turistenes skyld. Håper han får litt godt betalt.

2. En hyggelig dame som bød på lapper, for en liten lapp. Det vil si en krone.

3. En flott påfugl, arbeider foreløpig med en selvvalgt retningslinje om minst ett dyr per bildeblogg. Neida, egentlig ikke. Jeg tar bare veldig mange bilder av dyr.

4. Meg, om noen skulle lure. På vei mot toppen av trappa, med en fin fjelltopp i bakgrunnen.

5. Avskjedsgjengen min, etter en svipptur til Tibet. Neeeida, bare et "hurra for minoriteter show", et av mange innslag.

Hei og hå ut i bakkane blå!

Nå har jeg vært på tur igjen. TurER. Det virker som om det er en gjennomgående start på bloggene mine i det siste. Men så har jeg jo også stort sett vært på tur i det siste. Nemlig:

1. Shenzhen
2. Lijang/Dali
3. Chengdu

Og nei, jeg var innom Kunming mellom hvert sted, og nei, de ligger ikke i nærheten av hverandre. Så da er det bare å være imponert!

I dag har jeg hatt første arbeidsdag i Kunming på en stund, og litt trøtt, så denne gang skal jeg nok klare å ikke skrive for mye.

Men altså:

Shenzhen:
Der spiste jeg hot pot for første gang, litt som fondue-prinsippet, bare med kokende spicy vann. Festmåltidet startet med grisehud. Kan ikke si det smakte, tygget som en helt, men til min store glede ble det slengt andre ting i den kokende gryta som stod midt på bordet etter hvert. For eksempel hvite gulerøtter.
Det jeg eeegentlig skulle gjøre der var å treffe noen minoritetsungdommer som jobbet på fabrikk. Shenzhen er et produseringsmekka i Kina, bare et par timers kjøring fra Hong Kong. Fabrikken vi besøkte hadde 29000 ansatte, 5000 administrielle, og var bare en av mange i millionbyen. De landsens ungdommene vi besøkte hadde 4,5 kroner i timen i lønn, måltider i store kantiner, sov i sovesaler på ti, men egentlig var det mye hyggeligere der enn jeg hadde forventet. Litt som en veldig rar og stor skole. Ikke at jeg gjerne begynner der med det første, men skulle heller jobbet der enn i mange av de andre kinesiske jobbene jeg har sett eksempler på. Heller rullebånd-produsering enn stå å glane foran en bygning hele dagen, for eksempel. Jeg hadde blitt gal av kjedsomhet.
Apropos glaning, i går kveld fant jeg ut av jeg likesågodt kunne sitte på flyet og være blant de siste som gikk ut. Ingen vits å stresse, en må vente på bagasjen likevel, som man sier. Jeg gjør ikke det igjen, for å si det sånn. 2 av tre glante så øya nesten trilla ut når de gikk forbi. Hvis jeg hadde forsvunnet den dagen så var det mange som kunne gitt mitt signalement, for å se det på den positive siden.

Lijang og Dali er noen av Kinas mest populære turiststeder, særlig førstnevnte er stappa full av kinesere. Men det er ikke rart, for særlig Lijang har en stoooor gammel bydel i fantastisk fjellnatur (ligger på 2400 meters høyde), lanterner, kanaler og arkitektur som ...ja. Helt fantastisk. Der var jeg med en norsk studieturgruppe, mye morsomme folk, som kultursenteret jeg jobber på har arrengert turen for. Jeg var med for å lære om kulturturisme avdelingen deres, kanskje kunne skrive noe, og som representant. Jada, jeg gjør mye rart for tiden.
Høydepunktet, bokstavelig talt, var en gondolbanetur opp til 4600-og noe meter. Hvor vi klatret oss ut fra endestasjon-kaféen, og ut i en iskald vakker utsikt og videre oppover trappene til 4680 meter utsiktpunkt mens hjertet banket, lungene føltes små og prikkene danset foran øya.
Fantastisk var det uansett.

Så var det bare Chengdu igjen da. Der var jeg på en herlig privat spesialskole for funksjonshemmede og en verna bedrift/gårdsbrukkollektiv, steder som varmet hjerterota mer enn mye lignende jeg har sett i Norge. Men dessverre et sjeldent tilfelle her.
Tok endel fine bilder, må sies.
Også, på fritida, bør sies, så var jeg på pandapark (forskningsenter)! Hvor jeg så mange pandababyer!!!! Bare et par meter unna bak en glassvegg. Det var ikke lov til å ta bilder, bare av de voksne utendørs, så jeg må bevare synet i minnet. Det var virkelig noe av det søteste jeg noen gang har sett...De voksne var skjønne de og da, selvfølgelig.
I tillegg ble det en tur på Pizza hut og Starbucks, herrrrlig. Store barn, store gleder sier jeg!

Litt ut på tur bilder

Blæ, blogger er ikke helt bildeplasseringstoppen, men uansett. Her har man altså et bilde av Betty øverst til venstre, hun var vennlig nok til å la meg låne toalettet hennes. Deretter en flott kar som jeg har gitt navnet Hattemannen, siden han måtte inn og hente hatten for bildets skyld. Så et bilde av meg, for det hører jo med. Også muldyret/muleeselet, som var med i gjengen av stødige fraktedyr opp fjellskrenten. Og sist men ikke minst, et litt annet framkomstmiddel, som jeg ikke hadde trodd kunne klare seg på samme sti som de med to og fire ben. Men der tok jeg feil. Men skummelt å se på var det.

"I aller høyeste grad levende.."

Hei og hå, nå har jeg vært på tur igjen. Og det virker som de blir mer og mer "inntrykkskraftige". Et nytt ord jeg fant på akkurat nå. Akkurat nå sitter jeg på Nordica, har myyyyeee å gjøre, men synes altså at jeg burde skrive blogg. Kan jo kalle det oppvarming? Det rare er at mandager, som egentlig er fridag, alltid blir mest travel i uka. Med jobb, trening, jobb, kinesisk-timer, og english corner (det vil si skravle med kinesere på engelsk-treff).

I dag slipper jeg unna english corner, siden alle de svenske volontørene har ferie og stukket av til Vietnam og slikt, men jeg har altså nok å gjøre likevel, og iblant blir man veldig tafatt av å ha mye å gjøre.

Uansett, til mer spennende saker, jeg har altså vært på tur, igjen. Denne gang til Sichuan, Liangshang, Xinhua. Omtrent 11 timers togtur. Det var gøy. Flott natur, godt selskap, god mat. Pluss min egen lille sengeplass i hengekøye, som var et litt kaldt men godt sted å ta pauser i iblant.

Vel fremme, etter en kald natt på hotell, var de to timers biltur, iblant på sånne veier at jeg måtte lukke øynene. Sånn type som tviholder seg fast i en fjellside, med masse hull, litt jordras her og der, og mye fantastisk utsikt uten veisperringer langs sidene. Og sjåføren, flink kar, var absolutt ikke på sightseeing. Det ble noen forbikjøringer, for å si det sånn. Det var en eller annen som sa til meg engang: husk å tenke på at sjåføren/piloten/skippern også vil komme like hel hjem til familien sin i kveld. Betryggende det, men innimellom kan man få inntrykk av at det ikke er helt på topp på listen over prioriteringene. Men altså, jeg var ikke ordentlig redd. Noen ganger føltes det bare naturlig mest naturlig å lukke øynene, mens vi svinget oss oppover i skyene.

Deretter altså en flott båttur, før jeg ble leid, eller det vil si muleeselet ble leid oppover en drøy stund mens jeg satt på, til en landsby for leprasmittede. Hvor jeg tok noen hundre bilder, og ekspertene med tolk og følge sjekket ut tilstanden på mini-biogass anleggene. Det vil si et par griser, pluss avløp, pluss en nedgravd prosessor, pluss en gassledning til kokeapparatet, pluss et utløp. Som til sammen sparer en fattig familie fra å bruke store deler av inntekt og arbeidstid på å få tak i ved. Pluss diverse store helsegevinster fra at de ikke lenger trenger å fyre innendørs til matlaging uten ordentlig utluftning.

Uansett, slik gikk no dagan, om ikke til landsbyer som ligger like utenfor allfarvei som denne, så ble det endel biogass-anlegg i fattige landsbyer, et par møter, mye spennende middager (spiste jak-hov, en biiiitteliten bit) og noen kalde kvelder noen tusen meter over havet. Skulle gjerne skrevet om alt og alle, men det tar nå sin tid, og plass.

Men i det store og hele altså en fantastisk tur, med mye absurde kontraster. Nå er jeg ikke akkurat ukjent med å møte fattigdom som gir en en knugende følelse i mellomgulvet, har en vært i Afrika så... Men det bør likevel nevnes, den absurde følelsen en får som en som er født med diamantskje i munnen (som nordmann) får i møte med folk som med mye kreativitet og utholdenhet bare overlever. Det var en drabelig setning. Men altså, den dagen jeg blir blind for det, slutter å se meg selv utenifra i slike sammenhenger, den håper jeg aldri kommer.

Haha, nå kom jeg akkurat på, dagen etter at jeg kom hjem (altså i går) dro jeg og tre til til spa-senteret ved de varme kildene, hvor vi etter et par timer nedsynket i diverse roseblad-bad og lignende kjøpte oss en helkroppsskrubb etterfulgt av olje-massasje. Snakk om å krone det hele med en skikkelig kontrast!

Det var alt for denne gang!